De stod musestille i mørket. Lyttet. Det var så vidt de torde puste. Og ganske riktig, der hørte de skritt i grusen. Langsomme, tunge skritt. Mirran grep Myrran i armen, minuttene gikk. Mirran kjente at foten hennes begynte å gli i leira. Hun grep Myrran krampaktig rundt livet, og de ble stående inntil hverandre med bankende hjerter. Hvem var det som stod der oppe?