Evalueringsrapport for pilotprosjekt om bruk av video i medisinsk nødmeldetjeneste (AMK og LVS) : sluttrapport fra Arbeidsgruppe for følgeforskning og evaluering
Jo Kramer-Johansen [og 7 andre]
Bok Bokmål
Digital utgave: Søke-URL
| Originaltittel | |
|---|---|
| Medvirkende | |
| Omfang | 1 online (nettilkoblet) ressurs (54 sider) : diagrammer
|
| Utgave | 1
|
| Opplysninger | Beslutningsstøtte i medisinsk nødmeldetjenesteVed hendelser med akutt og kritisk sykdom eller skade, kontaktes Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) via nødnummeret 113 eller legevaktsentralene (LVS) via 116 117 dersom hendelsen ikke oppleves som så alvorlig.Mulighet for video som tillegg til ordinær telefoni for innringere til AMK og LVS har vært fremhevet som en mulig forbedring av medisinsk nødmeldetjeneste. Video kan gi operatøren på AMK og LVS ytterligere informasjon om pasienten og situasjonen, som kan gi bedre beslutninger om bruk av ressurser og bedre muligheter for veiledning.Behov for evaluering av bruk, effekt og sikkerhetBruk av video i nødmeldetjenesten har svært begrenset evidens både når det gjelder hvilke tilfeller video egner seg, på effekt (pasientbehandling og ressursbruk) og sikkerhet.Metoder og datainnsamlingFire AMK-er og etter hvert sju LVS-er har deltatt i pilotperioden og levert data til rapporten. Det er gjort både kvalitative intervjuer i fokusgrupper og kvantitativ datainnsamling på spørreskjemaer og ved uttrekk fra journaldatabasen i AMK (Akuttmedisinsk Informasjonssystem – AMIS).ResultaterOperatørene er positive til bruk av video og hadde allerede ved starten en god forståelse av bruken. Det var få tekniske problemer, men video lot seg ikke koble opp i ca. hvert tiende forsøk.Bruken av video er registrert i ca. 4 % av hendelsene ved AMK og 1 % ved LVS. Det var forskjell i bruk i AMK og ved LVS; AMK brukte video mer i hendelser som var kodet som «akutt» (rød), og særlig i kapitlene «bevisstløs voksen», «Skader – mulig alvorlig/omfattende» og «Uavklart problem». Dette skilte seg fra LVS der den foretrukne bruken er knyttet til «hud/utslett», «brannskader», sykt barn» og «skader».I drøyt halvparten av tilfellene, oppfattet operatørene i AMK og LVS at video ikke endret deres oppfatning av pasienten. I de resterende tilfellene førte video til erkjennelse av at pasienten var mer syk/skadet eller mindre syk/skadet enn antatt i omtrent like store andeler.Det ble rapporterte liten grad av forsinkelser i beslutninger og iverksettelse av tiltak. I fokusgruppeintervjuer var det flere som var bekymret for at video kunne gjøre hver samtale lenger og at dette kunne øke stresset i sentralen i hektiske perioder.Svakheter i datainnsamlingenData som vi har evaluert, kommer fra sentraler og operatører som har valgt å bruke video, og svarprosent for skjemaer er lav. Vi har ikke sammenliknet med andre tilsvarende hendelser for å si noe om effekten av video. Dette gir potensiell skjevhet i data som prosjektet ikke har kontroll over. Å skulle si at funnene er gyldig og representerer den erfaring AMK- og LVS-personell i Norge vil ha i fremtiden ved bruk av video, er dermed ikke mulig. Data presentert i resultatdelen og fortolkningen av funn, må derfor vurderes med forsiktighet.Behov for videre forskningI arbeidet med evaluering av pilotperioden, har det dukket opp flere interessante problemstillinger som egner seg for videre oppfølging med forskningsprosjekter knyttet til riktigere bruk av ressurser, inklusiv helseøkonomiske studier, bedre veiledning og rådgivning om førstehjelpstiltak til innringer, og innringeres forventninger til og erfaringer med bruk av video.Videre forskningsprosjekter vurderes å være viktige i tilknytning til førstehjelpsdugnaden «Sammen redder vi liv» og innsatsen med å bedre publikums kunnskap og handlekraft ved livstruende skader.
|
| Emner | Evaluation
|
| ISBN | 9788293868019
|
