Kom sammen
Vi går mot slutten av et århundre som allerede kalles "katastrofenes århundre". Verdenskriger, jordskjelv, branner og epidemier har beveget seg tett innpå menneskeheten. Vi har utslettet hverandre i større omfang enn tidligere. De tapte har blitt båret bort i sorg, og det har vært sorg der historien har blitt skrevet. Samtidig finnes det øyeblikk av glede, i kjølvannet av begivenhetene, som denenbeinte gategutten som skyter ballen i et selvsydd nett, og jubler, eller midt i kaoset, folkemengden på et torg etter å ha avsatt statsoverhodet.
Det har lenge nok vært en tendens i litteraturen, og også innenfor andre kunstarter, å problematisere lykken, å stille spørsmål ved hvorvidt den finnes, eller om den kun er en illusjon, skapt av bilfabrikanter og moteskapere. Kanskje er det nå et behov for å si at den rene, uforfalskede lykken er en mulighet - for insekter, dyr mennesker og gjenstander - og at det er mulig å beskrive den. Det er på tide å si: OK, verden er i uorden, det har vært slik lenge, menvi trenger hverandre. Vi er så mange nå, befolkningene vokser, det finnes flere levende mennesker på jorda enn det noensinne har vært døde. Menneskene trenger seg sammen i alle hjørner, og det er på tide å finne fram til følelsene som binder oss sammen. Når du lytter, hører du suset fra byene, pusten fra alle dem som vil deg godt.
