Forlaget skriver om denne boka:
Vår tids pensjonsiter er den siste generasjon som uten bruk av mellomenn kan minnes og fortelle historier fra den gang vårt århundre fremdeles var ungt. Denne bokas bærende idé er å bevare en del av beretningene fra den tid. Slik kan også yngre mennesker få oppleve det - som det var i går.
Dette er likevel ikke bare en minnebok. Det er også en bok som skildrer en livsstil og en samværsform og en kultur som evnet å gi mye til dem som opplevde den. Det var verdier i deres tilværelse som vi i dag er langt på vei til å miste. Den gang var de ennå ikke begynt å gå over bekken etter vann.
Dette er forresten ingen alvorlig bok. Meningen har vært å trekke fram de muntre sidene ved som det var i går. Munterheten får imidlertid perspektiv ved en undertone av alvor. Vi skal ikke lure oss selv til å tro at slit og fattigdom ikke var en del av de gode, gamle dager. Kanskje det var slikt som gjorde det lettere å lokke fram humøret ved enkle midler?