De satt stille som to statuer inne i bilmørket. Jan kjente hjertet slå, hardt og fort i brystet. Uten å tenke på det, knuget han foten til Fathima så hardt han kunne. Hun måtte ikke flytte seg nå, ikke røre seg, en eneste lyd innefra ville få de to i førerhuset itl å skjønne at det var noen der...