Veien jeg måtte gå
Kristian Vilhelm Koren Schjelderup
Bok · Bokmål · 1962
| Utgitt | Oslo : Aschehoug , 1962
|
|---|---|
| Omfang | 212 s. 2 bl.
|
| Opplysninger | 20. tus. 1963. - Teolog og religionspsykolog. Foreldre: Biskop Kristian Vilhelm Koren Schjelderup (1853–1913) og Henriette Nicoline (“Hendy”) Hassel (1855–1922). Gift 30.6.1955 med Nellonore Johanne (“Nora”) Isaksen (6.6.1908–), datter av gårdbruker Johan Venius Martin Isaksen (1868–1957) og Nelle Andrea Hermansdatter (1878–1971). Bror av Harald Krabbe Schjelderup(1894–1974); fillenevø (fetters sønn) av Gerhard Schjelderup (1859–1933). Den unge Kristian Schjelderup vakte oppsikt som en radikalt kirkekritisk teolog. Fra 1940 stod han for en mer kirkelig kristendom, og 1947 ble han biskop. Fra 1953 ble han på ny kontroversiell og forsøkt marginalisert av konservative krefter i kirken gjennom den såkalte helvetesstriden. Hele livet ønsket han å overbevise seg selv og andre om at det gikk an å være kristen uten å gå på intellektuell akkord. Dette hovedmotivet brakte ham langt inn i både liberal teologi, religionspsykologi, psykoanalyse, fredssak og humanisme. I slekten var det prester tilbake til reformasjonen. Faren var prest flere steder på Sørlandet, fra 1908 biskop. Schjelderup forklarte en gang i 1920-årene sin opposisjonslyst som et farsopprør. Kanskje sier det mest om at han da var i sin mest psykoanalytiske periode. Han omtalte ellers faren som en kirkelig, men vidsynt mann. Schjelderup og andre embetssønner i hans generasjon av teologer møtte en religionskritisk vitenskapstro i det akademiske liv. Samtidig måtte de forholde seg til vekkelsesbevegelsenes kombinasjon av bibeltro, puritanisme og sosial oppdrift. Få levde så intenst og offentlig med i sin tids kontroverser som Schjelderup. Han tok examen artium ved Kristiansand katedralskole 1912 samtidig med sin litt yngre bror Harald, som han alltid søkte råd hos. Kristian begynte på medisinstudiet ved universitetet i Kristiania, men gikk snart over til teologi. I studietiden knyttet han seg til professor Johannes Ording, og det var en meget liberal teolog som ble uteksaminert 1918. Våren 1919 var han formann i Studentersamfundet, hvor han fikk vedtatt et forsoningsforslag om at Norge skulle gi avkall på tyske skadeserstatninger. En reise til Tyskland 1915 var med på å gjøre Schjelderup til militærnekter. Reiser bidrog også ellers til å forme ham. Under studier i Marburg ble han venn av den kjente teologen Rudolf Otto og lot seg inspirere av ham. På kort tid skrev Schjelderup sin doktoravhandling i teologi, Religionens sandhed i lys av den relativitetsteoretiske virkelighedsopfatning, 1921. Der hevdet han at tradisjonell kristendom utfordres av nyere historieforskning, av nyere psykologi og av religionshistoriske paralleller til kristendommen. Arbeidet har sin styrke mer i det kritiske enn i det konstruktive. Schjelderups forsøk på å rydde plass for religionen ved å påpeke at relativitetsteorien rokker ved et mekanisk verdensbilde, er ganske spekulativt. Han disputerte 1923, etter et år i Kina, Japan og India for å studere Østens religioner. Her styrket han troen på at religionene har en felles erfaringskjerne som vitenskapen ikke kan nå, og at dogmer kan stivne til noe religiøst mindreverdig. Hjemme opptrådte han i aviser og foredrag med stoff fra Østen og samlet inntrykkene i en poetisk bok,Der mennesker blir Guder. Kirkestrid fylte Schjelderups neste år. Han ble formann i Norske Studenters Kristelige Forbund høsten 1923. Da han søkte gjenvalg, foreslo noen studenter professor Hallesby ved Menighetsfakultetet som motkandidat. Schjelderup ble gjenvalgt, men de konservative meldte seg ut og dannet Norges Kristelige Studentlag. Splittelsen eksisterer ennå. Større oppsikt vakte boken Hvem Jesus var og hvad kirken har gjort ham til(1924). Her beskrev Schjelderup hvordan “Jesu religion”, en inderlig og moralsk fromhet, ble til “religionen om Jesus”, en forvansking der Jesus ble Gud. Da han samtidig kritiserte norske liberalteologer for å være feige, hjalp ikke boken ham på det teologiske arbeidsmarked. Da han konfliktlei søkte prestekall på Værøy og Røst 1928, ble han ikke utnevnt, enda han var eneste søker. På denne tiden skrev Schjelderup noen religionspsykologiske arbeider som fikk hederlig omtale internasjonalt, og oversatte Freud til norsk. Hans folkebevegelse for “frilyndt kristendom” lyktes ikke, landslaget ble nedlagt 1933, etter seks år. Det hadde skjedd et skifte bort fra den liberale teologi. Derimot fikk hans tidsskrift Fritt Ord en viss betydning i 1930-årene. Skuffet over at kirken avviste ham, nærmet han seg en allmenn humanisme. En tid var han tiltrukket av noen tyske teologers forsøk på å lage en religion i samsvar med folkets særpreg, men da de nazistiske linjene i slike prosjekter ble tydelige for ham, advarte han mot nazismen. Fra 1936 tok han sammen med Anders Wyller opp arbeidet for et humanistisk akademi for ungdom. Nansenskolen på Lillehammer åpnet 1939, men ble stengt av tyskerne 1940
|
| Dewey |