I løpet av 1800- tallet vokste det fram en ny utstillingspraksis i den vestlige verden. Representanter for fremmede folkeslag, og det man etter hvert skulle begynne å tenke på som ”primitive” mennesker, ble brakt til Europa og Amerika hvor de opptrådte med sitt hverdagsliv for de besøkende. Også samer ble involvert i denne utstillingspraksisen. I løpet av årene 1822-1934(1950) deltok flere hundre. Disse utstillingene har ofte blitt sett på som et utelukkende negativt fenomen. Man har ofte antatt at deltakerne ble ensidig utnyttet, at de ikke visste hva de hadde begitt seg ut på, og at de gjennom utstillingene kun bidro til å skape eller opprettholde stereotypier om seg selv og egen kultur. I denne avhandlinga utfordrer jeg denne oppfatninga gjennom en detaljert kartlegging av de samiske deltakerne og deres utstillere, slik at et langt mer nyansert bilde av motivasjoner, erfaringer og maktforhold framtrer.