I fogderegnskapet fra 1622/1623 nevnes en utgift på to daler gitt mestermannen (skarpretter). Det var for «Bastian i Helliøen». Han ble «reffst» for sine misgjerninger - trolig halshogget. Det han hadde gjort må ha vært svært alvorlig, og dette er den første henrettelsen vi har kjennskap til i Brønnøy. (Helløya s. 100)
Hans Perså (se h:5) var ei tid forfulgt av ei svært så vakker hørd. Han gikk alltid med kniv på seg, for da hadde hun ikke noen makt over han. (Toft s. 162)
En solskinnsdag gikk Albine en tur oppover fjellet. Da kom hun til å trå i banvøggå til huldra, og etter den dagen hadde hun vondt i en fot. (Nordhus s. 219)
På denne tida ble det oppført ny hovedbygning på Kvaløya - «det staseligste møblerte våningshus nordenfor Trondhjem». (Kvaløya s. 251)
Noe av det mest verdifulle i boet var ei dundyne som stod i 11 daler - dette i ei tid da kuverdet lå på åtte. (Fjellsøya s. 313)
Litt seinere på året ble Hans vaLgt og utnevnt til «ForligsKommisarius i Nordsemns Fjerding». Han «Lover og sværger at jeg med yderste Kræfter skal søge at befordre mindelig Forening imellom Partene, i alle de Sager som innkomme for bemelte Kommission». (Saltermarka s. 338)
Nils hadde ikke gjort opp for seg verken på den ene eller andre måten, og «execution» ville bli resultatet om det nå ikke skjedde.
Det fortelles også at på Storøya og «de nærliggende 0er samles i gode Aaringer en ei ubetydelig Deel Multebær.» (Rødhylla s. 397)
Våren 1720 kom Ole til Lagmannen på Inn-Torget med «et oxe-hoved)} vin han hadde funnet. Etter at smaksprøver var tatt, ble konklusjonen «udrikkelig». (Bolvær s. 431)
Anne måtte stå offentlig skrifte, og hun var også dømt ti! «Kaged» (pisking). (Torgnes lille s. 457)
Lørdag 2. februar 1822 ble en trist dag. Flere åttringsbåtlag omkom på nordtur til Lofoten. 14 mann var fra Brønnøy, og seks kom fra Stor-Torgnes, som dermed ble svært hardt rammet. (Torgnes store s. 496)
Jens lovet å gifte seg med Doret, men det drøyde nærmere 20 år (!) før det ble gjort. (Varholmen s. 565)