I 1907 utga Ragnhild Jølsen novellesamlingen Brukshistorier, med fortellinger som f.eks. «Felelaaten i Engen», «Bare en liten Stein» og «En Don Juan». Det er særlig denne utgivelsen som for ettertiden har gitt Jølsen en plass i norsk litteraturhistorie.

Novellene viser på mange måter overgangen fra nyromantikk til nyrealisme i norsk litteraturhistorie. De gir realistiske skildringer av et industrimiljø likt det hun selv vokste opp i i Enebakk, og språket til personene i historiene gjengis på dialekt fra Enebakk-traktene. Men fortellingene er også preget av en fantasi og et humør som minner om novellene Hans E. Kinck skrev et tiår tidligere. Også hos Jølsen finner man en blanding av overnaturlige krefter, slektsdeterminisme og menneskelige drifter.

Samlingen ble godt mottatt i samtiden. Litteraturkritikerne mente at den virkelighetsnære fremstillingen i novellesamlingen var et uttrykk for litterær modenhet hos den unge forfatteren.