Vestfjorden er en skjebnefjord i norsk historie. Ingen fjord langs vårt land skjuler så mange tragedier, så mange eventyr, så mye elendighet og nød som akkurat Vestfjorden - den er et drama. Som en gapende kjeft glefser den mot storhavet, selveste Norskehavet langt der ute, andre ganger ligger Vestfjorden som et himmelspeil.
Fjorden kjenner sin betydning, sin makt og sin beliggenhet mellom nord og sør. Den er et spiskammer og en kirkegård på samme tid, et fredens hav som ingen må stole på, den er ikke trofast, men lur og snedig og falsk til alle tider.
Lillegaard skildrer fjordhavet i all sin velde, og leseren får korte hvilepauser mellom slagene når han beskriver de blikke sommerkvelder med lys over Lofotveggen, sol og småsei, folks skjebne - før fjorden plutselig slår til igjen.
Vi opplever storstormene med sine hundrevis av ofre, vi rir på hvelvet tvers over fjorden, vi er om bord på hurtigruteskipene «Kong Harald» og «Haakon Jarl» på deres skjebneferd i tjukkskodda, vi følger «Prinsesse Ragnhild» ned i ville havet, og vi opplever robinsonade på en øy i Moskenes straumen, italieneren Pietro Querinis dødsferd, og meget annet.
Bokens siste kapittel er skrevet med en øm hånd - julaften på «Ragnvald Jarl» mens stormen truet med å brekke skipet ned før stormen ble avløst av den lange vinternatten med fjerne lys fra land under Landegode.