Nordisk utenriksjournalistikk i det "lange" 20. århundret
Nordisk utenriksjournalistikk i det "lange" 20. århundret
Bok · Bokmål · 2022
Flere språk: Engelsk, Svensk
| Annen tittel | |
|---|---|
| Medvirkende | |
| Omfang | 1 online (nettilkoblet) ressurs
|
| Opplysninger | Dette dobbeltnummeret av Mediehistorisk Tidsskrift har fått tittelen «Nordisk utenriksjournalistikk i det lange 20. århundret». Navnet er inspirert av historikeren Eric Hobsbawm, som like etter Berlinmurens fall brukte begrepet «det korte 20. århundret» som en betegnelse på den på den på mange ulike måter unike perioden fra 1. verdenskrig til den kalde krigen opphørte. Med oppløsningen av den tidligere Østblokken tok det som hadde vært den rådende verdensorden i store deler av det 20. århundre brått slutt. I den andre enden hadde verdenskriger og revolusjoner endret de globale maktforholdene som var etablert på 1800-tallet. Over 30 år senere vet vi både at verden forandret seg i 1989, og at arven fra forrige århundre fortsatt er med oss.De nordiske landene har mange fellestrekk både allmennhistorisk og mediehistorisk, men det finnes også store forskjeller. Forholdet til de to supermaktene, og dermed den utenriks- og forsvarspolitiske forankringen, var ulik gjennom etterkrigstiden. Også etter Berlinmurens fall gikk de til dels i forskjellige retninger – som da Sverige og Finland fulgte Danmark inn i EU, mens Island og Norge valgte EØS. Mediehistorisk har disse landene vært langt likere. En historisk sterk partipresse, høy mediebruk, institusjonalisert selv-regulering, sterke allmennkringkastere og, i nyere tid, offentlig stimulering for å opprettholde et visst medietilbud, er alle blant de trekkene vi finner rundt om i de nordiske landene. Utgaven undersøker ulike trekk ved nordisk journalistikk og offentlighet knyttet til internasjonale spørsmål i det 20. århundre og inn i det 21.
|
| Emner | |
| Geografisk emneord |