Forlaget skriver om denne boka:
"Som alle hans betydeligste romaner er Miserere en drømmevisjon med rot i barndommens landskap. Knapt i noen annen av hans romaner er Artois' landskap gjort mer levende enn i denne boken; vinden som suser og regnbygene som knitrer i den tørre krattskogen mens vannet surkler overalt der Mouchette kjemper seg frem gjennom tykningene; krypskytterens skjulesteder og det forfalne hjemmet i skogkanten hvor moren utkjemper sin trøstesløse dødskamp i grålysningen. Alt dette kommer fra dypet av den bernasosiske drømmevisjon, og det gjør også Mouchette selv. Men romanen er ikke bare en drøm, den er også drømmen om en drøm. Langt inne i sin mishandlede sjel gjemmer Mouchette en lengsel hun selv ikke forstår, en heroisk, generøs vilje til i et grenseoverskridende offer å gi seg selv. Den undertrykte sangen er vitnesbyrdet om denne rene kilde som er skremt inn i henne selv, men som bare venter på en kallen som er den verdig for å folde seg ut. Det er det som skjer i scenen med krypskytteren Eugène. Denne mannen som trosser gendarmer og toldere og som med forheksende ord maner frem syklonen i Boulogne, river henne med i en drøm som frigjør hennes generøse ressurser. Det får sitt mest patetiske uttrykk i scenen hvor hun tror Eugène er død, og hun plutselig synger. Men drømmen som frigjør, viser seg å være drømmen som bedrar, og fra det øyeblikk er Mouchettes skjebne beseglet ..."
Hans Aaraas i forordet