Forlaget skriver om denne boka:
"Tør jeg driste meg til å antyde" skriver forlagets konsulent om denne romanen - "at hovedpersonen, fortelleren, den unge israelske Hannah Gonen, har visse trekk til felles både med Emma Bovary og med Hedda Gabler..." Kanskje vil Hannahs historie minne leseren også om en beretning av nyere dato, en bok som grep og fremdeles holder mange sinn fast: Hannah Greens Jeg lovet deg aldri en rosenhave.
Men i motsetning til hedda Gabler og Emma Bovary er Hannah Gonen ingen opprører. Hennes manglende evne til å finne seg til rette med hustru-tilværelsen, med sin Michael og hans beskjedne vitenskaplige ambisjoner, med sin tilsynelatende følelseskalde sønn, med hverdagslivet i Jerusalem, får henne til å isolere seg i en selsom drømmeverden der bilder fra barndommen (kvinnens største oppgave, mente faren, er å jevne en begavet manns vei mot berømmelse, og føre begavelsen videre i slekten) veksler med uhyggelige seksualfantasier og undergangsvisjoner.
Bit for bit føyer forfatteren nye slående trekk til portrettet av Hannah, samtidig som han fører leseren stadig dypere ned i hennes drømmeverden. Vi møter den hverdagsvirkelighet som omgir henne, lærer å kjenne hennes geologmann som er så patetisk ute av stand til å hjelpe henne til rette i livet, vi føres inn i kretsen av deres venner, innvies i stemningen som hersket i Israel i tiden før, under og umiddelbart etter Seksdagerskrigen. Men Hannahs historie er noe mer foruroligende enn en ekteskapsroman fra et miljø vi vet lite om: den gjennomlyser problemer de fleste av oss kjemper, eller har kjempet, hardt med; en kvinnebok, men meget mer enn det denne karakteristikken vanligvis står for.