Denne boken handler om veinettets utbygging og funksjon i Norge fra midten av 1800-tallet og fram til den nye veiloven av 1912. I tråd med de endringene og omveltningene som moderniseringen førte med seg, endret også veinettets rolle og betydning seg. De nye veiene virket tilbake på, og forsterket moderniseringen.
De første bilene kom i bruk i Norge i 1895-96. Frem til da var veinettet bygd for kjøring med hjulkjøretøy trukket av hest. Jernbanen opplevde en storhetstid fra begynnelsen av 1850-årene frem til første verdenskrig. Hvordan kom disse endringene til uttrykk? Ble det mindre veier, flere veier eller andre typer veier?
En viktig del av moderniseringen av økonomi og samfunn fra midten av 1800-tallet frem til første verdenskrig besto i revolusjonering av samferdselen og samferdselsmidlene. I tillegg til innføring og tilpassing av ny teknologi, var det nødvendig med en forvaltning som var effektiv og institusjoner som fremmet vekst.
Tre viktige skikkelser var vesentlige i denne perioden, veidirektørene C.W. Bergh, Hans Hagerup Krag og Johan Kristian Skougaard. De og deres virke, både med hensyn til utformingen av veipolitikken og den tekniske ledelse av veietaten, er en del av denne fortellingen. Krag er dessuten viet et eget kapittel.