Gjennom et essay og en beretning fra et dødsleie skildrer Wera Sæther det dypt personlige ved denne siste etappen i livsprosessen. Det er forfatterens egen mor som dør. Det er like viktig hvordan vi forlater verden som hvordan vi kommer inn i den. Og vi kan leve helt til vi dør. Selv den nesten totale sykdommen kreft skygger ikke for alle livsuttrykk. Den døende moren leser, danser, hører nyheter og sminker seg. Verden er ikke langt borte. Og alt dette skjer mens håret hennes faller av på grunn av cellegift.