Det beste ville være å skrive hendelsene ned fra dag til dag. Føre dagbok, for å se klart. Ikke overse nyansene, småtingene, selv om de virker ganske betydningsløse - ordne dem fremfor alt. Få frem hvordan jeg ser dette bordet, gaten, menneskene, tobakkspakken min, fordi det er dette som har forandret seg. Det omfang forandringen har og den natur den er av, må bestemmes nøyaktig.
Her er nå for eksempel pappesken som blekkflasken min står i. Jeg måtte prøve å fortelle hvorledes jeg så den før og hvorledes jeg nå... Altså: det er en rettvinklet parallellepiped, den står frem mot - det er latterlig, der er ingenting å si om den. Det er nettopp hva jeg må unngå, jeg må ikke legge noe besynderlig inn der det intet besynderlig er. Jeg tror det er faren ved å føre dagbok: man overdriver alt, man er på vakt, man gjør stadig vold på sannheten. På den annen side står det fast at jeg på et øyeblikk - og nettopp med utgangspunkt i denne esken eller en hvilken som helst annen gjenstand - kan finne igjen dette inntrykket fra iforgårs. Jeg må være rede uavbrutt, ellers kan det slippe unna mellom fingrene på meg igjen. Ingenting må..., men alt som hender noteres samvittighetsfullt og mest mulig utførlig.
