Flavii Josephi Jødiske Historie af det Grædske Sprog oversat og med nogle Anmærkninger oplyst af Andreas Reyersen, Sogne-Præst for Mou Meenighed i Viborgs Stift udi Jylland --- Flavii Josephi Beskrivelse om Jødernes Krig med Romerne, Forsvars-Skrift mod Apion og Skrift om Fornuftens Herredom, af det Grædske Sprog oversatte og med nogle Anmærkninger oplyst af Andreas Reiersen, Sogne-Præst for Mou Meenighed i Viborgs Stift udi Jylland --- Flavii Josephi Bog om Maccabæerne eller Fornuftens Herredom : Flavii Josephi Forsvars-Skrift imod Apion om Jødernes gamle Herkomst --Første Bog, Anden Bog
Flavius Josephus
Bok · Dansk · 1750
| Omfang | 700+584+649s. : Vignetter; portrett av Josephus; kart; plansjer
|
|---|---|
| Opplysninger | STÅR I GLASSKAPET --- Ikke i kortkatalogen --- Første Deel. Bog I-X; Anden Deel. Bog XI-XX av Jødiske Historie -- Tredie Deel: Jødernes Krig med Romerne, Forsvars-Skrift mod Apion, og Skrift om Fornuftens Herredom … --- Inneholder registre: Register over Flavii Josephi Jødiske Historie + Register over Flavii Josephi Historie om den Jødiske Krig, samt 2de Bøger mod Apion, og om Maccabæerne (upaginert); mellom s. 466 og s. 469 er det plansjer med stamtavler (Herodes) --- Opprinnelig kom disse bøkene ut i 75, 94, 97 og 99 e. Kr. --- Noen signaturer: bl. a. Johannes Matthias Osmundsen Soelberg - i hver av delene --- Josephus eller Titus Flavius Josephus (hebraisk: יוֹסֵף בֶּן מַתִּתְיָֽהוּ, Yosef ben Matitjahu; gresk: Φλάβιος Ἰώσηπος; født i 37], død ca. 100 e.Kr.), var en jødisk-romersk lærd, historiker og hagiograf. Han ble født i Jerusalem – den gang en del av romersk Judea – av en far som nedstammet fra jødiske prester og en mor som hevdet kongelig avstamming. Han kjempet innledningsvis imot romerne under den første jødisk-romerske krig som leder for de jødiske styrkene i Galilea. I 67 e.Kr. overga han seg til de romerske styrkene, som ble ledet av skatteinnkreveren Vespasian etter en seks ukers beleiring av Jotapata (Yodfat). ... Etter at Josephus overga seg besluttet Vespasian å beholde ham som slave, og da antagelig som tolk. Etter at Vespasian ble keiser i 69 e.Kr. ble Josephus frigitt og tok keiserens familienavn Flavius. Flavius Josephus gikk helt over på romersk side og fikk romersk statsborgerskap. Han ble rådgiver og venn av Vespasians sønn Titus, og fungerte som hans tolk da Titus ledet beleiringen av Jerusalem i 70 e.Kr. Da beleiringen ikke greide å hindre det jødiske opprøret, ble resultatet at byen ble ødelagt og plyndret, og det andre tempelet i Jerusalem ble tilintetgjort.. Josefus skrev jødenes historie med særlig vekt på det første århundret e.Kr. og den første jødisk-romerske krig (66–70 e.Kr.), inkludert beleiringen av Masada, krigens siste desperate hendelse. Han viktigste verk var Den jødiske krig (rundt 75 e.Kr.) og Den jødiske oldtid (Flavii Josephi Jødiske Historie) (rundt 94 e.Kr.) Den jødiske krig fortalte om det jødiske opprøret mot den romerske okkupasjonen. Den jødiske oldtid fremstilte verdenshistorien fra et jødisk perspektiv for et tilsynelatende gresk og romersk publikum. Disse verkene har gitt verdifullt innblikk i jødedommen på hundretallet e.Kr. De har gitt forståelse for bakgrunnen til tidlig kristendom, blant annet ved at Josefus er den første ikke-kristne forfatter som omtaler Jesus, og således bekrefter hans historiske eksistens. … … I 71 e.Kr. reiste Josefus til Roma i følget til Titus, ble gitt pensjon og romersk statsborgerskap, og han beholdt vennskapet til det flaviske dynasti . Mens han var i Roma under keiserens beskyttelse skrev han alle sine verker. Selv om han benyttet navnet Josephus, synes det som om han tok den romerske praenomen Titus og nomen Flavius etter sine beskyttere. … … Verkene til Josephus har gitt avgjørende kunnskap om den første jødisk-romerske krig og representerer også betydningsfullt litterært kildemateriale for å forstå konteksten til Dødehavsrullene og for den senere tempeljødedommen. … Verkene til Josephus har nyttig materiale for historikerne om enkeltindivider, grupper, skikker, egenforståelse av samtiden, geografiske steder og stedsnavn. … Han beskrev sadukeere, jødiske yppersteprester i samtiden, fariseere, og esseerne, det andre tempelet i Jerusalem, Kvirinius’ folketelling og seloter, og slike historiske figurer som Pontius Pilatus, Herodes den store, Agrippa I og Agrippa II, Johannes Døperen, Jakob (bror av Jesus), og Jesus selv. Josephus er den viktigste kilden til den jødedommen etter at tempelet ble ødelagt og konteksten for tidlig kristendom. … I mange år var verkene til Josephus i stor grad kun kjent i Europa gjennom en utilstrekkelig latinsk oversettelse fra den opprinnelige greske tekst. Først i 1544 ble en versjon av den greske teksten tilgjengelig på fransk, redigert av den nederlandske humanisten Arnoldus Arlenius. Den første engelske oversettelsen ble gjort av Thomas Lodge og kom i 1602, med påfølgende utgaver ut 1600-tallet. Den greske versjonen fra 1544 utgjorde grunnlaget for en ny engelsk oversettelse av William Whiston som fikk stor utbredelse i den engelskspråklige verden. … En fritt gjenfortelling på nynorsk ved anonym oversetter («Svein Urædd») under tittelen "Jerusalem vert ødelagd det 70de året etter Kristus" ble utgitt i Christiania i 1869 av Det Norske Samlaget. En forkortet utgave ble utgitt på norsk i 1999, oversatt fra gresk og forkortet av Paul L. Maier. En fullstendig utgave av Den jødiske krig, oversatt til norsk av Bente Lassen, ble utgitt i 2002. … Josephus skrev stort sett på gresk, og lesende publikum var således den gresktalende andel av Romerriket, noe som var grekere, utdannede romere og gresktalende jøder. "Den første jødiske krig" var derimot først skrevet på hans morsmål aramaisk og deretter oversatt til gresk, noe som innebærer at jøder, i alle fall opprinnelig, var det primære publikumet. Han var en «stolt og patriotisk jøde» som strebet etter at den gresktalende verden skulle forstå og respektere jødisk lov og skikker. … Josephus’ «tallrike innskudd om grunnleggende jødisk språk, skikker og lover [...] forutsetter et ikke-jødisk publikum. Han forventer ikke at hans første lyttere vet noe som helst om lovene eller jødisk opprinnelse.» Andre mulige motiver for å skrive om jødisk oldtidshistorie var å fordrive uriktige fremstillinger av jødenes opprinnelse, noe som kommer mest tydelig fram i hans siste polemiske verk, "Mot Apion", hvor han tok på seg oppgaven å gjendrive gresk sladder mot jødisk tro og praksis. En annen han angrep var den gresktalende egyptiske prest Manetho, hvis historie om egyptisk historie var velkjent i den gresktalende verden, og benyttet som kilde av den antijødiske Tacitus. Manetho hadde etablert legenden om at jødene ble fordrevet fra Egypt fordi de var spedalske, ikke som Den hebraiske Bibelen har fortalt, at de tvang fram frigjøring fra en motvillig farao. I forordet til Den jødiske krig kritiserer Josephus historikere for at de har fordreiet hendelsene i den jødisk-romerske krig: «de har en tanke om å demonstrere romernes storhet samtidig som de forminsket og redusert handlingene til jødene.» Josephus erklærer at hans hensikt er å rette denne innfallsvinkelen, men at han «vil ikke gå til det andre ytterpunktet [...] [og] vil følge handlingene til begge sider med nøyaktighet.» Han antyder at hans metode ikke vil være helt og holdent objektiv ved å legge til at han ikke vil være i stand til å beherske sin sorg i å nedtegne disse hendelsene. Det vil ikke endre hans historiografi. I hans forord til "Den jødiske oldtid " sier han at «Historieskrivere drives av mange ulike motiver. Jeg gikk til dette oppdrag for å vise fram litterære evner, vinne berømmelse eller tekkes de mektige. Jeg hadde selv del i noen av hendelsene, og jeg hadde i sinne å imøtegå de skrifter som forfalsket sannheten og å opplyse dem som var ukjente med disse viktige hendelser.» Originaliteten hos den greske historikeren Herodot var å drive undersøkelser og presentere dem for sitt publikum, og langt senere er Josephus en tilsvarende selvrefererende historiker og etnograf. … I begge sine verker framhevet Josephus at nøyaktighet er avgjørende for historiografien. … Verkene til Josefus er viktige kilder til vår forståelse av jødisk liv og historie i det første århundre etter Kristus. Nedenfor er disse listet opp med gresk tittel, og med norske titler i parentes. Årstallene for utgivelsene er omtrentlig. Internasjonale forkortinger vist sist. • 75: Peri tou Ioudaikou polemou (Den jødiske krig); JW, eller BJ • 94: Ioudaike archaiologia (Den jødiske oldtid eller forhistorie); AJ, AotJ, Ant. eller Antiq. • 97: Pros Apiona (Mot Apion); CA • 99: Iosephou bios (Josefus’ liv); Vita Den jødiske krig Hans første verk var en redegjørelse av den første jødisk-romerske krig (66–73 e.Kr.), rettet mot bestemte «øvre barbarer», vanligvis antatt å være det jødiske samfunnet i Mesopotamia, på hans «farsmål», muligens vestlig arameisk språk. Boken ble skrevet i tiden rundt 75 e.Kr., men denne versjonen er ikke bevart. Den ble senere oversatt til gresk eller sannsynligvis skrevet helt på nytt og betydelig utvidet. I 78 e.Kr. var verket ferdigstilt i sju bind på gresk, senere oversatt til latin som Bellum Judaicum eller De Bello Judaico. Den jødiske oldtid Det neste verket til Josephus er Den jødiske oldtid på 21 bind, fullført under det siste året til keiser Flavius Domitianus, en gang rundt 93 e.Kr. eller 94 e.Kr. Verket fortalte historien til jødene, lover og skikker, og gikk inn i mange filosofiske debatter som var rådende i Roma i forfatterens samtid. Igjen kommer han med en apologia for det jødiske folks betydning i oldtiden og generelt. Josephus hevdet å skrive denne historien ettersom han «så at andre perverterte sannheten til disse hendingene i hva de skrev» om jødenes historie. Josephus nevner at hans kilder var fra Den hebraiske Bibelen og hans tolkninger av disse, og at han var et øyevitne til krigene mellom jødene og romerne, som ble utdypet i "Den jødiske krig". Det er en lang parafrase av de bibelske kildene med en del utelatelser og egne tillegg. Han gir et omriss av jødisk historie, begynnende med skapelsen, som videreformidlet via jødisk historisk tradisjon. Abraham lærte egypterne vitenskap, som på sin side lærte dette videre til grekerne. Moses opprettet et senatorisk prestelig aristokrati, som akkurat som Roma motsatte seg monarkiet. De store figurer i Tanákh er framstilt som ideelle filosofledere. Han inkluderte et selvbiografisk tillegg som forsvarte hans egen oppførsel og deltagelse i krigen da han samarbeidet med de romerske styrkene. Han ble selv truffet av en kule fra Jerusalems murer da han ropte til forsvarerne på deres eget språk at motstand mot romerne var nytteløs, men hans egen sorg over den apokalyptiske ødeleggelsen av byen og dens tempel synes ektefølt. - Josefus’" Mot Apion" var et polemisk verk på to bind som ble skrevet som et forsvar av jødedommen som en klassisk religion og filosofi. Det understreket dens opphav i oldtiden, i motsetningen til hva Josephus hevdet var den langt nyere tradisjonen til grekerne. "Mot Apion"siterer hans tidligere verk "Den jødiske oldtid " slik at det kan bli datert etter 94 e.Kr. Hensikten var å fordrive gresk sladder om jødene og påstander fra særlig gresk-egyptiske Manetho og den hellenistiske egypteren Apion. Samtidig ønsket Josephus, som stolt jøde, at den gresktalende verden skulle forstå og respektere jødisk tro og praksis. I denne boken kom Josephus med et nytt begrep. Han argumenterte for at mens menneskeheten hadde utviklet mange former for politisk styresett, kunne de fleste bli innordnet følgende tre typer: monarki, oligarki og demokrati. Styresettet til jødene var imidlertid særegent, og Josephus kom med begrepet teokrati, «Guds styre». I praksis mente han at det var et prestelig styre opprettet av Moses, hvor Gud er eneveldig og hans ord er lov. -- Josefus’ liv . I et tillegg til "Den jødiske oldtid" skrev Josephus om seg selv. Dette selvrettferdige tillegget var ikke med i den første utgaven, men senere utgaver hadde dette med. Tillegget har siden blitt referert til som et selvstendig verk. … Basert på Wikipedia 26.11.2024
|
| Emner |