Hitopadesas id est Institutio salutaris : Textum codd. mss. Collatis recensuerunt interpretationem Latinam et annotiones criticas adiecerunt Augustus Guilelmus a Schlegel et Christianus Lassen
Narayana
Bok · Flerspråklig · 1829 · Fabler
| Utgitt | Bonn : Eduardus Weber , 1829 + 1831
|
|---|---|
| Omfang | Pars I +II i samme bok XVI +133; XVI + 203 s.
|
| Opplysninger | August Wilhelm von Schlegel (født 8. september 1767 i Hannover, død 12. mai 1845 i Bonn) var en tysk litteraturhistoriker, oversetter, forfatter, indolog og filosof. Sammen med broren Friedrich Schlegel regnes han som grunnlegger av den tyske romantikken. … Årene 1791–95 var han huslærer i hjemmet hos en rik bankier i Amsterdam. Schlegel var i nogle år huslærer hos en rig bankier i Amsterdam. Han slo seg så ned i Jena, hvor han sammen med blant andre sin hustru Caroline Schlegel, sin bror Friedrich Schlegel og dennes hustru Dorothea Schlegel, Johann Gottlieb Fichte, Ludwig Tieck og Novalis dannet en krets som virket bestemmende på fremveksten av den romantiske skolen. Sammen med broren utga han i årene 1798–1800 tidsskriftet Athenaeum. Han skrev dessuten på en oversettelse av Shakespeares skuespill, som utkom i årene 1797–1810 og fremdeles regnes som de beste tyske oversettelsene. Etter oppløsningen av ekteskapet med Caroline Schlegel var han i årene frem til 1817 husvenn hos Madame de Staël på slottet Coppet ved Genfersjøen, og fulgte henne på reiser i Tyskland, Østerrike, Russland og Sverige. I årene 1813-1814 var han betalt pamflettist for den svenske kronprins Carl Johan, og fulgte ham på felttoget på kontinentet. I 1818 ble han utnevnt til professor i litteratur ved universitetet i Bonn, og vendte tilbake til filologien, særlig den indiske. Sammen med Wilhelm von Humboldt og Franz Bopp er han en av grunnleggerne av den sammenlignende språkforskningen. Han innførte i Tyskland studiet av den sanskritiske litteraturen og kom derignennom til å virke befruktende på den indiske filologi og den indoeuropeiske språkvitenskap, selv om han også med sin stridbare natur i språkspørsmål kom i konflikt med sin store samtidige Franz Bopp. Som professor fremmet han sanskritstudiet. Det gjorde han ikke bare med sin lærer- og forfattervirksomhet, men også ved å innrette et trykkeri for sanskrittrykk med sanskrittyper. Hans fremste arbeider på det indologiske område er Indische Bibliothek (3 bind, 1823-30) samt opplag av Bhagavad-Gita (med latinsk oversettelse 1823), Rāmāyana (1829-46; ufullbyrdet) og Hitopadeça (med latinsk oversettelse 1829). Wikipedia 21.03.2021. - Christian Lassen (født 22. oktober 1800 i Bergen, død 8. mai 1876 i Bonn) var en norsk-tysk orientalist. Han studerte i Heidelberg (1820) og Bonn (1821), der han ble innviet i studiet av indiske språk av August Wilhelm von Schlegel. 1824–26 besøkte han London og Paris; blant annet bistod han Eugène Burnouf i dennes arbeid med Essai sur la Pali (1826). Tilbake i Bonn studerte han arabisk og tok doktorgraden. 1830 ble han ekstraordinær og 1840 ordinær professor i gammelindisk litteratur ved universitetet i Bonn. Han forble ved universitetet resten av sitt liv, selv om svakt syn og til slutt blindhet satte en stopper for lærevirksomheten. 1829–31 utga han sammen med Schlegel en kommentert utgave av Hitopadeia. Denne utgivelsen markerer begynnelsen på det kritiske studiet av litteratur på sanskrit. Samtidig hjalp han Schlegel med å utgi og oversette begynnelsen av eposet Ramãyaza (1829–38). 1832 utga han teksten til første akt av Bhavbhutis drama Mãlatimãdhava og en fullstendig utgave av Sankhya-kãrika, med en latinsk oversettelse. I 1837 fulgte hans utgave og oversettelse av Jayadevas lyriske drama Gitagovinda og hans Institutiones linguae Pracriticae. Hans Anthologia Sanscritica, som kom ut samme år, inneholdt flere til da uutgitte tekster, og gjorde mye for å stimulere studiet av sanskrit ved tyske universiteter. I 1846 ga han ut en forbedret utgave av Schlegels tekst oversettelse av Bhagavad Gita. Etter at Burnoufs Commentaire sur le Yacna kom ut i 1833, vendte Lassen også sin oppmerksomhet mot språket zend og mot iranske studier generelt. I Die altpersischen Keilinschriften von Persepolis (1836) avslørte han den gammelepersiske kileskriftens karakter, en måned før Burbourfs Mémoire om samme emne. I 1845 utga han en samling av alle til da kjente gammelpersiske kileskriftinskripsjoner. Han var også den første som klarte å dechiffrere de nyoppdagede baktriske myntene, som skaffet ham materiale til Zur Geschichte der griechischen und indoskythischen Könige in Bakterien, Kabul, und Indien (1838). 1847–1861 ga han ut sitt hovedverk, Indische Altertumskunde i fire bind, som inneholder alt som kunne finnes i lokale og utenlandske kilder om Indias politiske, sosiale og intellektuelle utvikling. Wikipedia 21.03.2023 Christian Lassen var hele sitt virksomme liv bosatt i Tyskland, hvor han ble en av grunnleggerne av det strengt filologiske og historiske studium av det gamle India. Han arbeidet til dels også som iranist. Lassen vokste opp i Bergen, og som sine brødre gikk han på Bergen katedralskole. Han ble student derfra 1818, samme år som hans far døde, og sammen med moren reiste han umiddelbart til Altona i Tyskland, hvor hans søster var bosatt og gift. Han vendte aldri tilbake til Norge, ble etter hvert tysk og synes i alderdommen å ha glemt sitt norske morsmål. Som student hadde Lassen særlig interessert seg for tysk språk og litteratur, og han var fast bestemt på å studere ved tyske universiteter. Det første året studerte han i Altona, men 1820 reiste han til Heidelberg, hvor han fattet interesse for orientalske, særlig indiske, språk og kulturer. Året etter flyttet han til Bonn og ble elev av August Wilhelm von Schlegel. Sammen med von Schlegel må Lassen betraktes som grunnleggeren av indisk filologi i Tyskland. 1823–26 oppholdt Lassen seg med prøyssisk stipend i London. Her kopierte han blant annet håndskrifter for von Schlegels utgave av Rāmāyaņa. Deretter drog han til Paris, hvor han 1826 sammen med Eugène Burnouf utgav Essais sur le Pali (buddhistenes hellige språk), den første vitenskapelige fremstilling av dette språket. 1827 tok Lassen doktorgraden i Bonn med avhandlingen Commentatio geographica et historica de Pentapotamia, hvor han behandlet Punjabs gamle historie på grunnlag av greske og indiske kilder. Sammen med von Schlegel utgav han 1829 en kritisk utgave av Hitopadeśa, en indisk fabelsamling. Gjennom sitt bekjentskap med Burnouf i Paris var Lassen blitt interessert i studiet av gammelpersisk, og 1836 utkom hans Die Alt-Persischen Keil-Inschriften von Persepolis. Entzifferung des Alphabets und Erklärung des Inhalts, et verk som ved siden av Sir Henry Rawlinsons dechiffrering av Bisutun-innskriften fra årene etter 1835–36 ble av grunnleggende betydning for studiet av gammelpersisk. Lassens Institutiones pracriticae fra 1837 var et pioner-arbeid i utforskningen av de mellomindiske dialektene (prakritene). Han utgav også flere gammelindiske tekster, men mest berømt ble han for sin Indische Altertumskunde i fire bind, en encyklopedi over det gamle Indias historie og kultur, slik den var kjent på hans tid. Lassen var fra 1830 tilknyttet universitetet i Bonn som ekstraordinær professor i sanskrit. Lønnen var ikke stor, og han måtte gi privatundervisning i engelsk for å klare seg. 1840 ble stillingen omgjort til et personlig professorat og lønnen mer enn fordoblet. Nesten 50 år gammel giftet han seg med den 8 år yngre Auguste Wiggers. Under sitt opphold i Paris hadde Lassen pådratt seg en øyesykdom som plaget ham resten av livet, og i 1860-årene måtte han innstille det meste av sin litterære virksomhet og 1868 sine forelesninger. Sitt verdifulle bibliotek skjenket Lassen til Universitetsbiblioteket i Christiania 1870. Verker Et utvalg • Essais sur le Pali (sm.m. E. Burnouf), Paris 1826 • Commentatio geographica et historica de Pentapotamia, dr.avh., Bonn 1827 • Hitopadeśa (kritisk utg. sm.m. A. W. von Schlegel), 2 bd., Bonn 1829–31 • Die Alt-Persischen Keil-Inschriften von Persepolis. Entzifferung des Alphabets und Erklärung des Inhalts, Bonn 1836 • Institutiones pracriticae, Bonn 1837 • Indische Altertumskunde, 4 bd., Bonn 1847–61 (ny utg. Osnabrück 1968) NBL. - Hitopadesha (Sanskrit: हितोपदेशः, IAST: Hitopadeśa, "Beneficial Advice") is an Indian text in the Sanskrit language consisting of fables with both animal and human characters. It incorporates maxims, worldly wisdom and advice on political affairs in simple, elegant language,[2]: ix–xiv and the work has been widely translated. Little is known about its origin. The surviving text is believed to be from the 12th-century, but was probably composed by Narayana between 800 and 950 CE.[3] The oldest manuscript found in Nepal has been dated to the 14th century, and its content and style has been traced to the ancient Sanskrit treatises called the Panchatantra from much earlier.[2]: ix–xiv [4] The authorship of the Hitopadesa has been contested. 19th-century Indologists attributed the text to Vishnu Sharma, a narrator and character that often appears in its fables. Upon the discovery of the oldest known manuscript of the text in Nepal, dated to 1373, and the preparation of a critical edition, scholars generally accept the authority of its two concluding verses. These verses mention Narayana as the author and a king called Dhavala Chandra as the patron of the text.[2]: ix–xiv But as no other work by this author is known, and since the ruler mentioned has not been traced in other sources, we know almost nothing of either of them. Dating the work is therefore problematic. There are quotations within it from 8th century works and other internal evidence may point to an East Indian origin during the later Pala Empire (8th-12th century).[2][page needed] Narayana says that the purpose of creating the work is to encourage proficiency in Sanskrit expression (samskrita-uktishu) and knowledge of wise behaviour (niti-vidyam). This is done through the telling of moral stories in which birds, beasts and humans interact. Interest is maintained through the device of enclosed narratives in which a story is interrupted by an illustrative tale before resuming. The style is elaborate and there are frequent pithy verse interludes to illustrate the points made by the various speakers.[5] On account of these, which provide by far the greater part of the text, the work has been described as an anthology of (sometimes contradictory) verses from widespread sources relating to statecraft.[6] The Hitopadesha is quite similar to the ancient Sanskrit classic, the Panchatantra, another collection of fables with morals. Both have an identical frame story, although the Hitopadesha differs by having only four divisions to the ancient text's five. According to Ludwik Sternbach's critical edition of the text, the Panchatantra is the primary source of some 75% of the Hitopadesha's content, while a third of its verses can be traced to the Panchatantra. In his own introductory verses, Narayana acknowledges that he is indebted to the Panchatantra and 'another work'. The latter is unknown but may possibly be the Dharmasastras or some other.[2]: xii–xv Book 1 Mitralabha: How to gain a friend The Book 1 is introduced with the statement that wise and sincere friends may be poor or destitute, but it is they who may help one achieve successes in life. The book recommends that the good find good friends, they are like a vessel in which one deposits both joys and sorrows of life, and it is not words that define a friend but their behavior and actions.[9][2]: 13–17 Book 1 of Hitopadesha Fable Title[8] Topics 1.1 The pigeons, the crow, the mouse, the tortoise and the deer 1.2 The traveller and the tiger 1.3 The deer, the jackal and the crow 1.4 The blind jackal, the cat and the birds 1.5 The history of Hiranyaka the mouse 1.6 The old man and his young wife 1.7 The huntsman, the deer, the boar, the serpent and the jackal 1.8 The rajah's son and the merchant's wife 1.9 The jackal and the elephant Book 2 Suhrdbheda: How to lose a friend The Book 2 is introduced with the statement that great friendships can be destroyed by the cruel and envious beings who envy such friendship. The book states that misinformation creates wedge between friends, as does a focus on disagreements, rash action without due investigation and a lack of communication.[10][2]: 75–84 Book 2 of Hitopadesha Fable Title[8] Topics 2.1 The bull, the two jackals and the lion 2.2 The ape and the wedge 2.3 The thief, the ass and the dog 2.4 The lion, the mouse and the cat 2.5 The poor woman and the bell 2.6 The adventures of Kanadarpaketu 2.7 The farmer's wife and her two gallants 2.8 The crow, the golden chain and the black serpent 2.9 The lion and the rabbit 2.10 The partridges and the sea Book 3 Vigraha: War The third book presents a series of fables wherein war is described as a consequence of greed, criticism of others, wicked people and their ideologies, cruel and ungrateful leader, lack of restraint, lack of preparation, poor fortifications, weak military, weak diplomacy, and poor counsel.[11] Book 3 of Hitopadesha Fable Title[8] Topics 3.1 The geese and the peacocks 3.2 The birds and the monkeys 3.3 The ass dressed in a tiger's skin 3.4 The elephants and the rabbits 3.5 The goose and the crow 3.6 The Varttaka and the crow 3.7 The wheelwright and his wife 3.8 The blue jackal 3.9 The man who sacrificed his own son 3.10 The barber who killed a beggar Book 4 Sandhi: Peace The fables in Book 4 state that it is always better to seek peace with seven types of people: the truthful, the virtuous, the just, the strong, the victorious, those with many brothers, and the self-destructing worthless.[12] Peace can be achieved, states Hitopadesha, if one examines one's own behavior and one's own seeking as much as that of the opponent, pays attention to the counsel of one's good friends, treats the opponent with respect and understanding that is in tune with the opponent's character, forms one or more of sixteen types of treaties, reciprocal assistance and cooperative ventures between the two sides thereby enabling the pursuit of truth.[13][2]: 227–230 Book 4 of Hitopadesha Fable Title[8] Topics 4.1 The geese and the peacocks: part 2 4.2 The tortoise and the two geese 4.3 The three fishes 4.4 The merchant and his artful wife 4.5 The boobies and weasel 4.6 The mouse and the hermit 4.7 The booby and the crab 4.8 The Brahmin who broke the pots and pans 4.9 The two giants 4.10 The Brahmin and his goat 4.11 The camel, the crow, the tiger and the jackal 4.12 The old serpent and the frogs 4.13 The Brahmin and his weasel Closing The text ends with the following, May peace forever yield happiness to all the victorious possessors of the earth, May just men forever be free from adversity, and the fame of those who do good long flourish, May prudence, like a glorious sun shine continually on your breasts, May the earth, with all her vast possessions, long remain for your enjoyment. — Hitopadesa, Translator: Charles Wilkins[14] Translations By the early 20th-century, translations of the Hitopadesha into the following Indian languages were known:[2]: ix–xi • Eastern states of India: Bangla, Odiya • Western states: Gujarati • Central states: Marathi • Northern states: Hindi, Newari, Urdu • Southern states: Kannada, Malayalam, Tamil, Telugu The text has also been widely translated under different titles into Asian languages such as Burmese, Khmer, Thai, Malay, Persian, Sinhala, as well as into Dutch, English, French, German, Greek, Spanish and Russian.[2]: ix–xi Akbar (1542–1605) commended the work of translating the Hitopadesha to his own minister, Abul Fazl, with the suggestion that the poems which often interrupt the narrative should be abridged. Fazl accordingly put the book into a familiar style and published it with explanations under the title of the Criterion of Wisdom.[15] The Hitopadesha was also a favourite among the scholars of the British Raj. It was the first Sanskrit book to be printed in the Nagari script, when it was published by William Carey in Serampore in 1803–4, with an introduction by Henry Colebrooke.[16] This was followed by several later editions during the 19th century, including Max Müller's of 1884, which contains an interlinear literal translation. Much earlier, Sir William Jones encountered the work in 1786 and it was translated into English the following year by Charles Wilkins, who had also made the earliest English translation of the Bhagavad Gita.[17] A later translation by Edwin Arnold, then Principal of Puna College, was published in London in 1861 under the title The Book of Good Counsels.[18] Wikipedia 21.03.2023
|
| Emner | |
| Sjanger |