Benjamin Disraeli : Jarl af Beaconsfield. En litterær Charakteristik af Georg Brandes
Georg Brandes
Bok · Dansk · 1878
dansk
| Utgitt | København : Gyldendalske Boghandel (F. Hegel) , 1878
|
|---|---|
| Omfang | 315 s.
|
| Opplysninger | Georg Morris Cohen Brandes (født 4. februar 1842 i København, død 19. februar 1927 i København) var en dansk kritiker og litteraturforsker som hadde stor innflytelse på skandinavisk litteratur fra 1870-årene frem til begynnelsen av det 20. århundre. 30 år gammel formulerte Brandes prinsippene for en ny realisme og naturalisme, der han fordømte den hyperestetiske skriving og fantasi i litteraturen. Ifølge Brandes bør litteratur formidle «frihetens store tanker og menneskehetens fremskritt». Hans litterære mål ble delt av mange forfattere, blant annet Henrik Ibsen. Georg Brandes er blitt regnet som inspirasjonskilde for den venstreorienterte intellektuelle bevegelsen i mellomkrigstiden, den såkalte kulturradikalismen. Georg Brandes ble født (4. februar 1842) i København i en jødisk grossererfamilie. Etter avlagt studenteksamen i 1859 begynte han å studere juss ved Københavns Universitet. Han byttet etter kort tid studium til kulturhistorie, filosofi og endelig estetikk. I 1862 vant han universitetets gullmedalje for sin prisoppgave i estetikk. Før dette hadde han vist utpregede evner innen skriving av vers, men resultatene var ikke omfattende nok til å rettferdiggjøre en selvstendig utgivelse. Brandes samlet ikke diktene sine før i 1898. På universitetet, som han forlot i 1864, var han under innflytelse av Heibergs kritikk og Søren Kierkegaards filosofi. Denne påvirkningen fortsatte å sette sine spor i hans arbeider. Førsteutgaven av Georg Brandes' gennombruddsforelesninger Hovedstrømninger i det 19de Aarhundredes Litteratur - Emigrantlitteraturen fra 1872. Senere utgaver inneholdt Brandes' mere modererende endringer i noen av de kritiserte passasjer. Georg Brandes som ung. Skisse ved Gotfred Rump, 1868. Fra 1865 til 1871 reiste Brandes en del i Europa, der han lærte om litteraturens vilkår ved de største læresentrene. Hans første viktige bidrag til litteraturkritikken var Æstetiske Studier (1868) med flere korte monografier over danske poeter. I 1870 utgav han flere viktige arbeider: Den franske æstetik i vore dage, som primært omhandlet Taine, Kritiker og Portraiter, og en oversettelse av Kvindernes Underkuelse av John Stuart Mill, som han hadde møtt samme år under et besøk i England. Brandes ble etter hvert betraktet som den ledende litteraturkritiker i Nord-Europa. Han ble dosent i dansk litteratur ved Københavns Universitet. Da professoratet i estetikk ble ledig i 1872, regnet man det for sikkert at Brandes ville bli utnevnt. Men den unge kritikeren hadde fornærmet mange med sin argumentasjon for moderne ideer, han ble betraktet som jøde (tross hans egen innstilling), han ble ansett for å være radikal og mistenkt for å være ateist. Universitetet nektet å velge ham, men at Brandes var godt egnet for stillingen, var så åpenlyst at professorstillingen forble ledig. Ingen andre ville risikere å bli sammenlignet med Brandes. På denne tiden begynte Brandes å utgi sitt mest ambisiøse verk, Hovedstrømninger i det 19. Aarhundredes Litteratur, som utkom i fire bind mellom 1872 og 1875. Denne kritikken av litteraturen i de ledende land i Europa på begynnelsen av 1800-tallet, og Brandes' beskrivelse av det generelle opprøret mot pseudoklassisismen fra 1700-tallet, tiltrakk seg umiddelbart oppmerksomhet utenfor Danmark. Verket regnes i dag som det moderne gjennombrudd i dansk litteratur. I første del kritiserte Brandes blant annet romantikken og uttalte: «Det, at en litteratur i vore dage lever, viser sig i, at den sætter problemer under debat.» Brandes fikk stor oppmerksomhet, spesielt i Tyskland og Russland. Blant hans senere arbeider kan nevnes monografiene om Søren Kierkegaard (1877), Esaias Tegnér (1878), Benjamin Disraeli (1878), Ferdinand Lassalle (1877), Ludvig Holberg (1884), Henrik Ibsen (1899) og Anatole France (1905), og Brandes har skrevet om de mest betydningsfulle av Danmarks og Norges samtidige diktere og forfattere. Hans «Danske Digtere» (1877) med studier av Carsten Hauch, Ludvig Bødtcher, Christian Winther, og Paludan-Müller, hans Det moderne Gjennembruds Mænd (1883) og hans Essays (1889), betraktes som essensielle verk i studiet av moderne skandinavisk litteratur. Han skrev en fremragende bok om Polen 1888, og var medredaktør i en tysk biografi om Henrik Ibsen. I 1877 forlot Brandes København og bosatte seg i Berlin. Hans politiske synspunkter gjorde imidlertid at det ble ubehagelig for ham å oppholde seg i Preussen, og i 1883 vendte han tilbake til København, der han ble møtt av en helt ny gruppe forfattere og tenkere, som var ivrige etter å motta ham som sin leder. Det viktigste av hans senere arbeider er hans verk om William Shakespeare, som ble oversatt til engelsk av William Archer, og som straks ble anerkjent. Hans innflytelse på de skandinaviske forfatterne i 1880-årene var meget stor, men en reaksjon, anført av Holger Drachmann, mot Brandes' «realistiske» doktriner, begynte i 1885. I 1900 samlet han for første gang sine verker i en fullstendig og populær utgave. Det var Brandes som i 1899 innførte ordet og begrepet «intellektuell» i dansk. Ellers mislikte han fremmedord, og han avsluttet forordet til Samlede skrifter med at «jeg tør sige, at det danske sprog i vore dage ikke har haft en mere trofast og agtpågivende elsker og dyrker» [enn han]. Han sørget for at følgende ord fikk innpass i dansk: Begrebsbestemmelse, bevisgrund, enstonig, folkeforfører, folkemening, foreteelse, foretræde, fremmedfører, følgeret, følgerigtighed, godkende, grundsætning, gøremål, henholdsvis, hærge, ildhu, indbildningskraft, kendetegne, knæsætte og tålsomhed. Fra norsk lånte han bagstræv og målstræv; og fra Bjørnstjerne Bjørnson ordet folkestyre.[1] Til dette kom de glosene han selv skapte eller oversatte som lånord fra tysk: Almenbevidsthed, almenkendt, almennyttig, bedrestillet, bedreviden, bedsteborgerlig, billeddannende, bogmenneske, dennesidig, egenart, endegyldig, foreliggøre, folkelivsmaleri, folkerejsning, forespejling, forfaldstid, forfatningsbrud, forgrovethed, formgivning, formålsløs, fornuftægteskab, forundersøgelse, fremmedåg, fædrelanderi, jøderi, knaldroman, kraftudfoldelse, lystseende, læsekreds, massemorder, mellemfolkelig, modstille, mørkemand, samfundsbevarende, samfundsstormer, samhørighed, selvsikker, sidebemærkning, sjæleforskning, tænkemod, uselvisk og virkelighedsfjern. Når det gjelder å få nye ord opptatt i dansk, overgås han neppe av andre enn Holberg og Kierkegaard. Enkelte nyord mislyktes han med, så som adhu (= interesse), folkehovmod (= nasjonalisme), gladsyn (= optimisme) og trangsyn. Men han sløyfet verbenes flertallsendelse og endret rettskrivningen sin fra «De Danske betragte gjerne...» til «De Danske betragter gærne...» [2] Men noen ord måtte han gi opp overfor: «Hvilket uhyre af et ord, det ord «forfatter», og hvordan skal vi blive af med det! Og alle de rædselsfuldt slæbende endelser på -else og -hed, der får stilen til at klinge som et slag med en karklud (= oppvaskklut)!» Bibliografi • Om Dualismen i vor nyeste Filosofi (1866) • Æstetiske Studier (1868) • Kritiker og Portraiter (1870) • Hovedstrømninger i det 19. Aarhundredes Litteratur (1871) • Danske Digtere (1877) • Det moderne Gjennembruds Mænd (1883) • Essays (1889) • Polen (1877) Wikipedia 25.10.2022
|
| Emner |