Henrik Wergelands Skrifter i Udvalg : Første Bind:Prosaiske Skrifter. Med indledende Karakteristik af Carl Nærup. 2det Bind: Fortællinger, Stridsskrifter og Taler. Med Indledning af Carl Nærup. Tredie Bind: Farcer. Med Indledning af Carl Nærup. Fjerde Bind: Lyriske Digte. Udgivne med Indledning af Carl Nærup. Femte Bind: Dramatiske Digte. Med Indledning af Carl Nærup. Sjette Bind: Norges Konstitutuions Historie. Med Portræter. Udgiven med Indledning af Prof. Dr. J. E. Sars
Henrik Wergeland
Bok · Norsk · 1896 · Prosaiske skrifter, fortellinger, stridsskrifter, taler, farser, lyriske dikt, dramatiske dikt mm
| Annen tittel | |
|---|---|
| Medvirkende | Nærup, Carl xxx Sars, J.E. (utgiver)
|
| Utgitt | Kristiania : Olaf Husebys Forlag , 1896-1897
|
| Omfang | 6 bind: (I-VI): 384 + 399 + 478 + 432 + 403 + 542 s. : Ex libris NAN
|
| Opplysninger | Henrik Arnold Wergeland var en norsk forfatter, samfunnsdebattant, avisredaktør og riksarkivar. Som forfatter var han svært produktiv innen en rekke sjangre, men han ble berømt for sin romantiske poesi. Wergeland er også kjent for sitt sterke engasjement for nasjonal folkeopplysning og som en forkjemper for jødenes sak i Norge. I Norges litteraturhistorie er Wergeland kanskje den fremste av poetene. Blant høydepunktene i forfatterskapet er diktet Den første Sommerfugl fra 1837, kjærlighetsdiktet Den første Omfavnelse fra 1838 og diktene Til Foraaret og Til min Gyldenlak, som han diktet på dødsleiet. Wergeland skrev også store diktsykluser, som det grensesprengende verket Skabelsen, Mennesket og Messias fra 1830 og den formfullendte diktsyklusen Jan van Huysums Blomsterstykke fra 1840. Wergelands dikt myldrer av ideer og bilder og uttrykker en intens livsfølelse. I små detaljer speiles de store livsspørsmålene omkring kjærlighet og død, religion og historie, og identitet og menneskelighet. Wergelands virke spenner over mange samfunnsområder. Han var fantasirik og produktiv. Hans tankesett spenner over opplysningstidens idegrunnlag, en sterk nasjonalfølelse og en romantisk livsanskuelse. At Wergeland også var beryktet for en skandalepreget livsførsel har bidratt til at han for ettertiden står som et typisk eksempel på et grenseløst, romantisk geni. ... Henrik Wergeland debuterte allerede 13 år gammel med fortellinger trykket i Morgenbladet. Han begynte også tidlig å skrive komedier til husbruk, og hele sitt liv skrev han dramatikk, særlig satiriske farser som er fulle av komiske innfall, men krevende å lese i dag på grunn av henvisningene til forhold i datidens Christiania. Farser som De sidste Kloge fra 1835 og Engelsk Salt fra 1841 vil fremdeles kunne vekke interesse. Vinægers Fjeldeventyr fra 1841 inspirerte Peer Gynt av Henrik Ibsen (1828–1906). Den satiriske delen av forfatterskapet er stort sett utgitt under pseudonymet «Siful Sifadda», som betegner et karnevalistisk motstykke til den seriøse «Henrik Wergeland». SNL Carl Georg Nicolay Hansen Nærup (1864-1931) var en norsk litteraturkritiker. Han oppholdt seg flere år i England og Amerika, Frankrike, Italia og Tyskland, og var deretter virksom som kritiker, blant annet i Verdens Gang (1896-1910) og Tidens Tegn (fra 1910). Han var også litterær konsulent i Gyldendal Norsk Forlag , og var ansvarlig for utgivelsene av Henrik Wergelands og Bjørnstjerne Bjørnsons samlede verker. Han fikk i en periode kritikergasje av Det norske Storting, som den eneste rene kritiker. ... Wikipedia 24.09.2024 xxx Johan Ernst Welhaven Sars, som regel omtalt som Ernst Sars, (født 11. oktober 1835 i Florø, død 27. januar 1917) var en norsk historiker og politiker. I 1870 ble han universitetsstipendiat, og i 1874 ble han, etter lengre tids strid, professor. Han var sønn av presten og naturforskeren Michael Sars og Maren Cathrine Sars, f. Welhaven. Dikteren Johan Sebastian Welhaven var hans morbror. Broren, Georg Ossian Sars, var zoolog. Søsteren Eva var gift med Fridtjof Nansen. Ernst og Georg Ossian forble ugifte og boende hjemme hos sin mor der de delte sitt gamle gutte¬værelse.[3] Moren Maren Sars gjorde, ifølge Narve Fulsås, Sars-huset til et kultursenter i hovedstaden.[4] Barndomsårene ble tilbragt på Manger der faren var sogneprest. Da han var fjorten ble han sendt til Bergen for å gå på skole, og der ble han i fire år.[5] I 1853 flyttet han til Kristiania for å ta artium, og året etter flyttet familien etter. I perioden 1860–1874 arbeidet han ved Riksarkivet. I 1876 satte han i gang arbeidet med Nyt norsk Tidsskrift, og i ungdommen hadde han en tid skrevet for Vårt land.[6] Ernst var en sentral del av Døleringen, som siden ble til Sarsekretsen gjennom hans mors litterære salonger. Ernst Sars’ mest kjente verk er Udsigt over den norske historie, som kom i fire bind mellom 1873 og 1891. Bøkene fikk en viktig posisjon under nasjonsbyggingen på 1800-tallet. Han skrev en sammenhengende norsk historie fra vikingtiden til sin egen samtid. Et annet viktig verk var Norges politiske historie 1814-1885, som kom mellom 1899 og 1904. Han var en av de førende ideologene i Venstre i 1905. Sars’ historiesyn Sars har et evolusjonistisk syn på historien, dvs. at han ser på historieforløpet som en «fremadskridende Udvikling». Fokus ligger på den politiske makten og det sosiale og økonomiske grunnlaget for denne makten, men han er slett ikke fremmed for å diskutere ideenes betydning i historiske prosesser. Særlig er han opptatt av det nasjonale i kulturen og vitenskapen; dermed blir det ofte nødvendig å anlegge et fellesnordisk eller felleseuropeisk perspektiv. Sars forklarte Norges nedgangstid i senmiddelalderen med at Norge i eldre tid hadde vært et aristokratisk samfunn. (Ikke demokratisk som forskergenerasjonen før han hadde hevdet). Norge hadde således et sterkt fylkesaristokrati av lendmenn, men ikke noe mektig riksaristokrati. Mangelen på denne rikseliten førte til at Norge gled inn i union med Danmark, hevdet Sars. Men gjennom dansketiden forble en fri og jevn bondestand bærer av kontinuiteten fra storhetstiden. For Sars inngikk utforskningen av Norges historie i en større kamp for å fremme landets politiske og kulturelle selvstendighet i samtiden. Saga¬tiden var for Sars storhetstiden for nasjonal selvstendighet, danske¬tiden var en nedgangstid, mens 1814 betydde innledningen til en ny storhetstid. Det er Sars’ fortjeneste at Henrik Wergeland er blitt et stort navn i historien om den norske nasjonsbyggingen på 1800-tallet. I sin Norges politiske historie 1815-1885 gir han perioden 1830-1845 betegnelsen «Wergelandstiden». I det hele tatt betoner han forfatternes betydning for utviklingen av norsk, nasjonal selvstendighet og demokrati etter 1814. I 1902 skrev han en hyllest til Bjørnstjerne Bjørnson der han poengterer dette ved å innføre begrepet «poetokratiet». Den bakenforliggende, «store fortellingen» i Sars’ historieverk er følgende: En nasjonal og demokratisk bondekultur hadde i tiden etter 1814 vunnet over en fremmed, importert embetsmannskultur. Motsetningene mellom bondekulturen og embetskulturen ble utjevnet og integrert i et større nasjonalt fellesskap.[7] Ernst Lochmann holdt en beryktet immatrikuleringstale det året Ernst Sars ble utevnt til ekstraordinær professor. I talen Lochmann til orde for at positivisme og darwinisme (i realiteten Ernst og Ossian) burde holdes borte fra universitetet.[8] Wikipedia 24.09.2024
|
| Emner | Wergeland: Skrifter i Udvalg
Forord i bind I-V av Carl Nærup, bind VI av J.E. Sars. Utgaven består av 8 bind; vi har bare bind 1 til 6 |
| Sjanger |