| Annen tittel
| |
|---|
| Medvirkende
| |
|---|
| |
|---|
| Utgitt
| Christiania : Feilberg & Landmarks Forlag , 1850
|
|---|
| Omfang
| XXIII + 139 s. : Faksimile: skriftprøve
|
|---|
| Opplysninger
| Strengleikar (norrønt Ljóðabók) er en samling med 21 norrøne prosafortellinger fra rundt 1250 basert på det gammelfranske Lais av Marie de France. Det var et av de mange litterære verk som ble bestilt av Norges store middelalderkonge, Håkon Håkonsson (konge i 1217–1263), for det norske hoff, og som kongen gjort «norræna» etter «velsk» (= fransk) mål. Kongen knyttet Norge nærmere Europa, og han beundret den samtidige europeiske ridderdiktningen. Den siste delen av regjeringstiden til Håkon var en politisk og kulturell blomstringstid for Norge, og hvor mye litteratur ble oversatt, men samtidig ble det også skapt original litteratur etter utenlandske forbilder. Den gammelnorske samlingen som har fått tittelen Strengleikar består av en rekke galante og høviske noveller, korte episke novelledikt av romantisk innhold, relativt fritt gjenfortalt fra de franske versnoveller, kalt for «lais»,[1] men i motsetningen til mange andre oversettelser i middelalderen er Strengleikar faktisk oversatt meget nært opp til de gammelfranske originalene. Den teksten som skiller seg mest ut er Milun, som er forkortet til halvparten av originalens lengde. Det var opprinnelig også et forord til de 21 fortellingene. Oversettelse i en middelalderkontekst var ikke ord-for-ord, men mening-for-mening. Overføring er derfor et bedre ord enn oversettelse. Strengleikar sto i en muntlig tradisjon til tross for at de ble skrevet ned. De var ikke ment for privat og stille lesning hvor leseren kunne bla fram og tilbake. Tekstene var ment for å leses høyt, noe gjentagelser og forklaringer i teksten gjerne vitner om. Til tider var tekstene også knyttet til musikalsk framføring, og de sto dermed i en sosial og offentlig aktivitet. (Wikipedia 22.09.2020)
|
|---|
| Emner
| |
|---|
| Sjanger
| |
|---|
