Enkelte bøker kan en bare ikke legge fra seg, uansett om nattesøvnen går fløyten. Berlinerpoplene er en slik bok. Ragde fester grepet og holder meg der, tett, tett inntil et persongalleri som i utgangspunktet kan virke en smule parodisk, var det ikke for at hun får meg til å tro på dem, gjøre dem spill levende.

Svinebonden Tor, en nøysom mann inntil det gjerrige, sta og lite åpen for "den nye tid". Broren Margido, begravelsesagent og pertentligheten selv. Yngstemann Erlend, som tidlig flyktet fra gården og bygda til København, der han er samboer med sin Krumme på tolvte året. Og Torunn, resultatet av et forhold mellom Tor og ei kvinne som Tors mor avviste som svigerdatter. Fordi hun skar for tjukt av leverposteien, og sånt sløseri skulle ikke få innpass på gården!

Så dør gamlemor, og skildringen av jula hvor den lite homogene familien samles der ute på gården på Byneset, er ubetalelig.

En storyteller av dimensjoner
Ragde er en storyteller av dimensjoner, og hun gjør også hjemmeleksa si når det gjelder research. Hun skaffer seg solid kunnskap om det hun skriver, ingenting irriterer meg mer enn fusking på dette feltet. Kunnskapen om grisehold, begravelsessermonier og vindusdekorering baker hun elegant inn i fiksjonen. Og væremåten menneskene imellom kan jeg bare nikke bekreftende til. Vi kjenner vel alle noen som likner.

Ragde er en storyteller av dimensjoner,
og hun gjør også hjemmeleksa si når det gjelder research.

Hvordan går det videre?
Etter at nattesøvnen var gått fløyten, boka lagt bort, så ikke om jeg sluttet å tenke på disse folka. Hvordan går det med dem? Hvordan greier de seg videre? Og takk og pris, forfatteren greide heller ikke å få dem ut av hodet sitt. Uten å si noe verken til mann eller forlag skrev hun oppfølgeren Eremittkrepsene.