Systema intellectuale huius universi seu de veris natuae rerum originibus commentarii quibus omnis eorum philosophia, qui esse negant, funditus evertitur. Accedunt reliqua eius opuscula.
Ralph Cudworth
Bok · Latin · 1733
| Utgitt | Jena : Sumtu Vidvae Meyer , 1733
|
|---|---|
| Omfang | 1206 s + flere tillegg
|
| Opplysninger | Ralph Cudworth, engelsk filosof, f.1617, d.1688 i Cambridge som professor i hebraisk. Hans viktigste verk er det som her er oversatt til latin : "The true intellectual system of the universe, wherein all the reason and philosophy of Atheism is confuted and its impossibility demonstrated". 1678. Etter hans død ble utgitt "A treatise conc. eternal and immutable morality" 1731, her oversatt og trykt i samme bind. Cudworth hører til de såkalte Cambridge-platonikerne. Overfor materialister som Hobbes ( og Demokrit og Lukrets) hevder han som Platon at fornuften er verdens innerste vesen, at Gud har skapt verden etter fornuften og gitt menneskene del i fornuften, slik at vi kan få sikker erkjennelse av verden. Blant de evige sannheter finnes også ideen om det gode, å erkjenne det gode og å ville det, er for Cudworth det samme. ( Fra Salmonsens konversationsleksikon Kbh. 1895). - Ralph Cudworth (1617-1688) var en av ” The Cambridge Platonists” , en gruppe teologer/filosofer ved universitetet i Cambridge midt på 1600-tallet. De var påvirket av italienske humanister som trakk fram de klassiske filosofene, og det var særlig Platon, Plotin og stoikerne de festet seg ved. De var en del av den nye skeptiske filosofi som tok avstand fra skolastikken og Aristoteles, og leste heller Descartes og Hobbes. De hevdet at fornuften var det beste middel til å forstå Gud, like viktig som åpenbaringen, men de avviste Descartes’ mekanistiske filosofi. De hevdet med Platon at gode moralnormer var nedlagt i mennesket, og at mennesket hadde en fri vilje. Ånden står over materien og fornuften er mer å stole på enn sansningen. Derfor var de ikke så opptatt av naturstudier og den eksperimentelle fysikk. Antoine Le Grand som hadde presentert Descartes i Cambridge, møtte betydelig interesse, men Descartes’ skarpe skille mellom ånd og materie, hans mekanistiske verdensbilde og skepsis til hva man kan vite, ble avvist. Le Grand selv var enig i platonistenes rasjonalistiske filosofi, men mente eksperimenter var nødvendig for å bekrefte naturlovene. Cudworth ble også kritisert av Richard Bentley for å være for godtroende. Bentley skrev i 1691 Epistola ad Millium, det handlet om en verdenskrønike skrevet av Johannes Malala på 600t, og hva man kunne lese ut av den. Den ga en fremstilling av den greske antikken fra tiden før kristendommen som om den bare ventet på den nye læren. Sofokles for eksempel, var egentlig monoteist, det kunne bevises ved et fragment som var tillagt ham. Slik hadde flere kristne og jødiske forfattere fra tidlig kristen tid fremstilt den klassiske greske litteraturen. Dette hadde Cambridge-platonistene (og Cudworth) sluttet seg til. Bentleys Epistola rev denne oppfatningen i stykker. På rent filologisk grunnlag påviste han at de tekst-fragmentene som skulle vise en tidlig kristendom, var falske. Og han fortsatte med å påvise at hele den bevegelsen som ville gjøre de gamle grekere til kristne, var bygget på falsknerier. Her bygget han på det arbeid humanister som Scaliger og Casaubon hadde gjort 100 år tidligere med sine kritiske utgaver av klassikerne. Cudworth hadde forsvart Sofokles-teksten med at så mange hadde sitert den og godtatt den som ekte. Og han ville gjerne se en sammenheng mellom den greske kulturen og kristendommen. Skriftene etter Hermes Trismegistos, en gresk-egyptisk vismann samtidig med Moses, og de sibyllinske bøkene skulle vise det samme. 1500-talls humanistene (særlig Isaac Casaubon) hadde påvist falsknerier også her, men mange ville gjerne holde på de gamle historiene om den ene Gud og varslene om frelseren, slik de også fantes hos profetene i Bibelen. (Anth.Grafton: Defendres of the text s.16-20)
|