I europeisk kulturhistorie spiller de religiøse bildene en dominerende rolle. I Guds billedbok benytter forfatteren kristen billedkunst og arkitektur for å komme på sporet av viktige endringer i religion og religiøsitet innenfor vår kulturarv. Han tar for seg sarkofager, mosaikker, ikoner og altertavler og nærleser dem i lys av et vidt spekter religiøse tekster. Tilsammen viser de måter å forstå livet på som tydelig skiller seg fra dagens kristendomsoppfatning.
I tiden fram til renessansen og reformasjonen var det en selvfølge at Gud gjorde seg kjent for menneskene gjennom den verden han selv hadde skapt. Siden verden bar på et overskudd av mening, kunne alle slags livserfaringer gi religiøs innsikt. Religionen ble preget av en sanselighet og en skjønnhetslengsel som knyttet den tett sammen med hverdagens levekår.
"Sent elsker hjertet det som øyet ikke ser," sa Michelangelo på 1500-tallet. Den utvikling forfatteren tegner, viser at øyet, og sansen for det skjønne, blir mindre og mindre viktig innenfor den kristne tradisjonen..Det utfordrende spørsmålet som spøker i bakgrunnen, er hva slags konsekvenser det får for menneskets mulighet til å elske Gud.