Mens det øvrige Afrika ble kolonisert av europeisk stater, forble Etiopia fritt til innpå 1930-tallet. I anstrengelsene for å hjelpe sitt land med utviklingen mot en bedre fremtid, fant Araya ut at gamle tradisjoner, og ikke minst overlevert tankegods blant hans landsmenn, var til stort hinder for fremskrittet. Langt fra alle ønsket nemlig den nye tid velkommen. Så var tilfelle med det store flertallet av etiopierne, og slik var også motstanden blant lederne i landet. Araya tok sikte på å overbevise alle som sto den nye tid imot om fordelene med et moderne samfunn. Når byråkratene strittet imot, gikk han selv igang med å modernisere dyrkningsmetodene på egen mark.

Men fornyelsen måtte la vente på seg. I 1935 gjorde Italia sitt andre forsøk på å legge Etiopia under seg i det som skulle vise seg å bli opptakten til Den andre verdenskrig. Araya måtte ut i krigen i kamp for landets selvstendighet, mens Mussolini gjorde store anstrengelser for å feste sine klør om Etiopias selvstendighet. Kunne Araya våge å håpe på en fremtid for seg og sine, for sønnen og hans elskede Sirgute – og for alle kommende generasjoner – i et fritt Etiopia?