Disse korte historiene er selvopplevde hendelser fra forfatterens oppvekst i Hurdal på 40- og 50-tallet. Han er tidsvitne til hvordan livet artet seg i Bygde-Norge på den tida. Fortellingene er skrevet på den dialekten som ble snakket i Hurdal like etter krigen. Boka er dermed også språkhistorie. Den gangen var det ingen barnehage, skole annenhver dag. Barna lekte ute uten tilsyn. TV, mobiltelefon og iPad fantes ikke. Mødrene jobbet hjemme, kara arbeidet mest i skogen, på gården eller som håndverkere.
Historiene kan leses for barn som innspill til samtaler om lokalhistorie og kultur i "gamle dager". Mest vil nok boka falle i smak hos den eldre generasjon. Uansett hvor man vokste opp, kan man kjenne seg igjen og gjenoppleve egne barndomsminner.