To år etter debuten med Digte, utga Obstfelder To novelletter (1895), en liten bok med de to novellene «Liv» og «Sletten». Begge novellene er førstepersonsfortellinger hvor jeg'et forteller om seg selv og om et møte med en kvinne. I «Liv» heter kvinnen Liv, hun er svært ung og hun dør. I «Sletten» ender møtet mellom fortelleren og kvinnen Naomi med etableringen av et kjærlighetsforhold.

Begge novellene er svært stemningsmettede og lyriske i tonen. Natur, lys og årstid spiller en sentral rolle i beskrivelsene og framstår som svært viktig for jeg'et. I sin eksistensielle grubling har jeg'et plassert seg på siden, for ikke å si utenfor, menneskenes latterfylte, lettlivede krets. Fortelleren framstår likevel ikke som egentlig ensom, men står, virker det som, frivillig utenfor menneskenes larmende, moderne og urbane samfunn. Istedet søker jeg'et mening med livet nært naturen, nært verden.