"Å nei! Her står det drøft! Det er det verste jeg vet!"
(Kommentar fra hovedfagsstudent under eksamen høsten 1993.)
Hovedproblemet med drøfting er ikke at det er så vanskelig, men at så få vet hva det er. Samtidig er nettopp drøfting særtrekket ved den akademiske sjangeren som studenter i samfunnsfag og humanistiske fag må beherske. Denne boka forklarer hva drøfting går ut på og hvordan en drøftende oppgave skal se ut. Den viser hvordan man skjærer til en oppgave og hvordan argumenter vurderes. Den gir råd og regler for skrivingen. Egne kapitler tar opp årsaksdrøfting og viser hvordan man skriver referanser.
En spesialskrevet eksempeloppgave konkretiserer budskapet i boka og gir stoff til lesernes egen argumentasjonsanalyse. Et "argumentasjonstre" som viser strukturen i en del av oppgaven, og farger som illustrerer ulike typer argumenter, gjør drøftingsstrukturen oversiktlig og fjerner mystikken fra examen philosophicums argumentasjonslære. En kommentert mønsteroppgave fra det virkelige liv viser hvordan en god drøfting ser ut i praksis. Humoristiske og tankevekkende tegninger av Jan O. understreker en del av forfatterens viktige poenger.
Boka er skrevet for grunn- og mellomfagsstudenter, men både hovedfagsstudenter og etablerte akademikere har mye å lære av den. Hadde alle forfattere på pensum skrevet slik Drøft foreskriver, hadde det vært enklere å være student. Hadde alle studenter skrevet slik, hadde det vært gøy å være sensor.
