"De sto musestille i mørket. Lyttet. Det var så vidt de torde å puste. Og ganske riktig, der hørte de skritt i grusen. Langsomme, tunge skritt.

Mirran grep Myran i armen. minuttene gikk. Mirran kjente at foten hennes begynte å gli i leira. Hun grep Myran krampaktig rundt livet, og han forstod visst hva som holdt på å skje, for han la armene rundt henne og støttet henne så godt han kunne. Sånn ble de stående inntil hverandre med bankende hjerte.

Hvem var det som sto der oppe?

Hvem?

Men Mirran visste det hele tiden.

- Det er brillemannen, tenkte hun.

- Og det er meg han vil ha tak i.