Oversetteren skriver om denne boka:

I 1762 kom Rousseaus Émile, hvor encyklopedistenes kongstanke, den systematiske kunnskaptilegnelse og rasjonelle erkjennelse, blir forkastet i det tvangsløse naturevangeliums navn.
Det er sannsynligvis dette året, 1762, at Diderot skrev første versjon av Rameaus nevø, med tilføyelse og endringer opp gjennom de neste femten år. Materiale var det ingen mangel på, og satirens form gav diderot mulighet for å kvittere for mange av de forsmedelser han hadde lidd. Men Diderot utgav aldri sin satire, den finnes ikke omtalt i hans korrespondanse eller øvrige arbeider, og heller ingen av hans familie, venner eller medarbeidere later til å ha kjent til den eksistens. Både dialogens tilblivelse, dens genre, de opptredende personer og det overordnede budskap er forblitt åpne spørsmål for litteraturvitenskapen. Ganske visst er de fleste steder, tildragelser og personer i Rameaus nevø kjent; det gjelder også tittelpersonen, Jean-François Rameau. Men er det sannsynlig at denne forhutleded musikus, som Diderot knapt kjente, alene har gitt anledning til en slik litterær kraftprestasjon?
...Kanskje kommer man sannheten nærmest om man leser Rameaus nevø som en dialog mellom to sider ved Diderots egen personlighet. Riktignok dreier dialogen seg om Les lumières' idealer og forfallet under L'Ancien Régime, og videre om Les lumières stillet overfor det romantiske program som Rousseau nettopp hadde lansert; disse motsetninger kommer frem under ordvekslingene om geniet, oppdragelsen, musikk, scenekunst og kunstnerens kår generelt. Men dialogen er samtidig, og vel så vesentlig, en kappestrid mellom de høye idealer og de høyst materielle hensyn som utspiller seg hos oss alle og til alle tider.